Alkoholisme på arbeidsplassen

Alkoholisme er en sykdom som ikke bare preger rusmisbrukeren selv, men også alle han eller hun forholder seg til i det daglige. 

Det har vært vanlig å bruke betegnelsen medavhengig på en misbrukers familie, men betegnelsen kan like gjerne overføres til kolleger og arbeidsgivere. I artikkelen presenteres noen vanlige kjennetegn på medavhengighet, og hvordan man som kollega eller arbeidsgiver bør reagere på dem.

Begrepet "medavhengighet" oppstod på slutten av 70-tallet. Men fagpersoner hadde lenge ant at det skjedde noe besynderlig med mennesker som var nært knyttet til kjemisk avhengige personer. En fysisk, mental, følelsesmessig og åndelig tilstand liknende misbrukerens så ut til å prege mange av dem.

I boken Co-Dependent No More definererer forfatter Melody Beattie den medavhengige som en person som har latt en annen persons atferd påvirke ham eller henne, og som er besatt av å kontrollere den personens atferd.

Hvem blir medavhengige?

Ettersom man har begynt å forstå medavhengighet bedre, er det også blitt tydelig at flere og flere mennesker ser ut til å slite med det. Voksne barn av alkoholikere, mennesker med forhold til mentalt eller følelsesmessig forstyrrede personer, foreldre av barn med atferdsproblemer, sykepleiere, sosialarbeidere og andre i omsorgsyrker - og ikke minst en rusmisbrukers kolleger og arbeidsgivere.

I rusmisbrukerens nære familie utvikler det seg gjerne et sett med uskrevne, taushetsbelagte regler. Ifølge disse reglene skal en ikke diskutere problemer, ikke gi åpent uttrykk for følelser, ikke kommunisere ærlig og direkte og ikke ta hensyn til at man er menneskelig og sårbar, og må ha tid til å dekke egne behov. De samme dysfunksjonelle normene kan på mange måter overføres til rusmisbrukerens arbeidsplass.

"Det er klart jeg til tider var ustelt", skriver den tørrlagte alkoholikeren Frode Hagen fra RusKompetanse i boken Rus på arbeidsplassen. "Men så lenge ingen påpekte det, endret det seg ikke."

Man regner med at rundt 10% av befolkningen i Norge sliter bare med alkoholproblemer. Allikevel er ikke dette en sykdom man vedkjenner seg like lett som sukkersyke eller kreft. Dermed blir det riktig å kalle alkoholisme et tabubelagt område - selv om rusavhengighet altså er definert som en sykdom. Av den grunn kan også kolleger og arbeidsgivere finne det beklemmende å konfrontere en ansatt med at vedkommende har rusproblemer, eller de har vanskelig for å tenke seg det som årsak til oppførselen.

- Kolleger og arbeidsgivere pleier ikke å reagere i det hele tatt, forklarer Frode Hagen på telefon.

- De dekker heller over for misbrukeren og gjør gjerne jobben til vedkommende.

Ubevisst glir de dermed inn i et medavhengig mønster hvor de ignorerer problemet eller later som at det ikke eksisterer. De forteller seg selv at det vil bli bedre i morgen, eller tar på seg misbrukerens ansvarsområder. Mens problemene vokser og vokser, velger de å tro løgner og ljuge for seg selv.

Typisk for arbeidsplassen

- Du kan kjenne igjen alkoholikeren på atferdsendringen, sier Frode Hagen. Fraværet øker - spesielt på mandager og etter ferier og helligdager. Dessuten får man fysiske symptomer. Ingen går gjennom flere år med alkoholmisbruk uten at det synes. Selv var jeg ganske heldig i så måte, men sleit med rødmussethet.

Andre symptomer er skjelving, isolasjon og et generelt mer lurvete utseende.

I en familie hvor den medavhengige har tatt på seg mer og mer ansvar, er det vanlig at han eller hun blir sint og kontrollerende - som om det bare er HAN eller HENNE som vet best hvordan ting skal gjøres. De klarer ikke å behandle sin egen frykt for å miste kontrollen, men prøver heller å kontrollere andre gjennom skyld, tvang, trusler, råd og manipulasjon. Til slutt provoserer de kanskje fram sinne hos motparten, eller blir bare sinte og frustrerte selv over ikke å lykkes i bestrebelsene sine. Den medavhengige føler seg kontrollert av andre mennesker gjennom alt han eller hun har å gjøre.

I en arbeidssituasjon hender det ofte at kollegaer distanserer seg fra rusmisbrukeren. De synes det er vanskelig å forholde seg til en så ukjent situasjon, og er redde for å takle den galt. Eller de kan be misbrukeren holde seg på kontoret sitt og ikke snakke med noen. Verken dette, å diskutere fram og tilbake seg i mellom eller å ta på seg misbrukerens arbeidsoppgaver gjør noe med rusproblemet - som påvirker hele arbeidsmiljøet.

For alkoholikeren er det dessuten ingen grunn til å slutte å drikke så lenge han eller hun fratas ansvaret for jobben sin.

Det beste er å reagere

- Si fra! er beskjeden fra Frode Hagen.

Kontroll er ikke noe godt botemiddel her. Det kan kanskje få alkoholikeren til å holde seg nykter i kortere perioder, av frykt for å miste jobben, men dypest sett er det misbrukeren som trekker i trådene ved å holde opp til arbeidsforholdene er normaliserte - slik at drikkemønsteret kan fortsette uten konsekvenser.

Den beste løsningen er direkte konfrontasjon. Til dette bør du sette av god tid. Husk at alkoholikeren er syk - og derfor både trenger og fortjener respekten din. Sørg for å gardere deg mot telefoner og andre forstyrrelser på forhånd, og snakk med vedkommende personlig. Han eller hun kan godt ta med seg en tillitsvalgt hvis det er ønsket. Vurder også om du er den rette til å ta deg av en slik konfrontasjon.

Hold deg til klar dokumentasjon heller enn å basere konfrontasjonen på rykter. "Det luktet alkohol av deg på jobben i går" vil raskt bli parert, ettersom alkoholikeren er blitt en mester i å manipulere. Spør hva vedkommende har tenkt å gjøre med problemet. Som leder bør du i første omgang gi en advarsel hvor du gjør det krystallklart hva konsekvensene vil bli dersom det ikke skjer noen endringer.

Du bør på forhånd ha satt deg inn i hva som finnes av hjelpetiltak. Presentér disse for alkoholikeren, og gjenta tilbudet om hjelp hvis ikke vedkommende aksepterer det. Sammen med rusmisbrukeren bør du også finne ut hva som spesifikt skal gjøres videre. Husk at alkoholikeren er ekspert i å koke bort avtaler i ingenting.

Behandling for alkoholisme

Det finnes dessverre ikke så veldig mye hjelp å tilby en alkoholiker. Det offentlige behandlingsapparatet tilbyr polikliniske samtaler og etter hvert vurdering om institusjonsbehandling. Her er det som oftest lange ventelister. Det kan ta måneder før en får time. Denne modellen bygger dessuten på at alkoholikeren skal lære å nyte alkohol som andre folk, dersom han eller hun ikke ønsker å slutte helt å drikke.

De private Minnesota-klinikkene baserer heller behandlingen på totalavhold fra alle typer rusmidler. Dette i tråd med Anonyme Alkoholikeres ideologi. Det er også blant disse klinikkene man finner Vangseter AS. Vær imidlertid oppmerksom på at behandlingen her som oftest må betales av den enkelte - eller eventuelt av arbeidsgiver eller andre.

Fordelen med poliklinisk behandling er at klienten kan fungere i nærmiljøet sitt og også arbeide mens han eller hun er i terapi. Viktig i alle fall er at terapeutene selv kan vise til rusmisbruk. Dette vil hjelpe klienten til å lettere kunne identifisere og godta sitt eget rusproblem.

Det er ingen grunn til å la andres rusmisbruk gå utover en selv. Vi er alle medmennesker, men også dypest sett ansvarlige for våre egne liv. Det beste du kan gjøre er å si klart ifra til alkoholikeren - og dermed gjøre ham eller henne bedre i stand til å ta ansvar for sykdommen sin før det er for sent.

Av Pål Flakk

 

Kilder:

Frode hagen: Rus på arbeidsplassen, RusKompetanse.
Melody Beattie: Co-Dependent No More, Hazelden, 1992.